Øyhopperen

Øyhopperen

Jeg satte seil mot tre øyer i Indonesia på jakt etter urbefolkninger, heksedoktorer og for å kjenne på kroppen hvordan det var å være den «eneste» hvite turist.

Med sekken på ryggen dro jeg på øyhopping på et par ukjente og lite turistinfiserte øyer ett stykke utenfor Bali. Planen hadde lenge vært å dra til øyene Nusa Lembongan, Nusa Cengan og Penida Island, for å kunne traske gjennom landsbyer, hilse på urbefolkninger, for å se hvordan de lever og ikke minst skrive om heksedoktorene som driver med svart magi. Som de fleste steder i verden i dag er det modernisering og globalisering. Verden er i en konstant forandring og alle kriker og kroker er med på utviklingen.

Noen steder, som på disse tre øyene går det svært mye tregere og de fleste henger etter på ting som vi i vesten tar for gitt. Men, det var altså ingen som driver med svart magi her lengere. De siste ble forvist og drept. Landsbyene i skogen er blitt til tilholdsteder for lokale tømmermenn, mens landsbyene ved havet er blitt til fiskelandsbyer, der fiskere og sjøgressdyrkere kjemper om plassen. Overalt trekker stadig flere og flere mennesker seg inn mot byer. Der finnes det tross alt muligheter for sanitære forhold som klosett, rent drikkevann og muligheter for å tjene penger. Det ble ikke som forventet, men likevel ble det et flott eventyr.

Fiskebåter

Farlige veier

Som de fleste veier i Sørøst-Asia er veiene et kapitel for seg selv. Det er riktig nok et «must» å leie seg en scooter når man ankommer en øy. Det å ha vinden i håret og kruse langs kysten i stekende sol er en ganske varm, svett, innsektsrik, møkkete, farlig, men fin opplevelse! Det å kjøre på alle disse tre øyene ga meg en opplevelse jeg aldri vil glemme. Et tropisk klima fulgt av nysgjerrige og hyggelige mennesker, som hvor enn du kjører vinker og gjerne vil høre hvor du kommer fra.

På 1800-tallet ble øyen Nusa Penida brukt som en fengselsøy i det mektige Gelgel dynastiet under Raja Majapahit. I nyere tid, nærmere bestemt andre verdenskrig, kjempet de allierte mot den keiserlige japanske marinen, som hadde okkupert øyen. Okkupasjonen varte kun i tre år. Penida Island, den siste av de tre øyene og den største, var litt en av utfordring. Her møtte jeg under hele oppholdet kun to andre turister og de så like dumt på meg, som jeg så på dem. «Et hva gjør du her blikk», etterfulgt av smil og nysgjerrighet. Ganske absurd, men en morsom situasjon.

En idyllisk vei på øya. Fin stemning mens du kjører i en annen verden..

Under jorden

På Penida Island finnes det et hellig alter under jorden. Et hellig sted for hinduer, muslimer, kristne og katolske, og det kommer flere hundre tusen indonesere til denne øyen hvert år, kun for å be i dette magiske, skumle og kalde tempelet. Goa Karangsari cave tempelet befinner seg på toppen av et tre hundre meter høyt fjell. Når jeg endelig hadde kommet meg opp i den stekende solen ble jeg tatt godt i mot av en hinduistisk prest. Jeg var dagens første turist, så han var rimelig fornøyd. Jeg er betenksom av natur og liker å ta forhåndsregler når jeg reiser. Dere kan tro jeg fikk et rart ansiktsuttrykk når presten peker ned en bitteliten åpning mellom to store steiner, bortest i hjørnet av tempelområdet.

– You go down there my friend.

Her er inngangen til det majestetiske tempelet.. Seriøst..

Jeg tar de ikke her, men det ble endel oppfølgningsspørsmål.. Vel, den 80 år gamle presten måtte først ned denne lille åpningen og så meg etter. Sprek fyr skal jeg si dere, hehe. Han stanset lengere inn i mørket og ba meg fint om å krabbe de siste ti meterne selv. Takk og lov for at pappa kjøpte en liten maglight til meg. (Et par ting jeg aldri går uten når jeg er på tur; dopapir, idoform, lommelykt, antibac, myggspray, solkrem, solbriller og penger). Endelig så kan jeg stå igjen, men det er mørk, lukter vondt, er kaldt og jeg hører merkelige lyder.

– Hva faen var det?

Det er noe levende som flyr rundt meg og selvfølgelig er det flaggermus. Titusenvis, ikke nødvendigvis rundt meg, for da hadde jeg vært Batman, men inne i denne svære grotten.

Heldigivs noen lamper som kunne lyse vei..

Endelig kommer det noen for å redde meg. En annen hinduistisk prest med et vinnende smil. Jeg spør om han er guide, for det kunne jeg sannelig trengt. Grotten er nemlig tre hundre meter lang, femti meter høy og tretti meter bred. Han ler av en flåsete turist og sier at han ikke er en pengesugende kukksuger, faktisk… Vi ler og han peker meg videre. Endelig er det en slags sti med noen lys hvert femtiende meter. Innerst i hulen finner jeg andre prester som synger og ber på sine knær. Et fantastisk og magisk sted, som jeg er helt sikker på har blitt brukt i flere hundre år av både sjørøvere, banditter og prester som har dominert og okkupert øyen i mange, mange århundre.

 

En steintavle ved et av alterne inne i grotten

En trapp opp til det hellige alteret.

 

 

 

Advertisements

One thought on “Øyhopperen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s