Norsk Folkehjelp

http://www.folkehjelp.no/Nyheter/2013/Ungdommen-gaar-til-kamp-mot-atomvaapen

http://www.folkehjelp.no/Nyheter/2013/Verden-trenger-ikke-atomvaapen

Advertisements

Paliyarstammen i India frykter kontakt med mennesker

JUNGEL: Midt i jungelen ved Kodaikanal Hills ligger den provisoriske landsbyen på en klippe med utsikt over jungelen.

– Plantasjearbeidere på forfedrenes jord

Paliyarstammen lever og bor i naturen, men det moderne menneske overtok jorden de levde av og tvinger dem til å arbeide for småkroner.

Av: Christian Valsvik

Paliyarstammen har bodd på fjelltoppen i over 60 år, men flytter stadig lengere inn i jungelen når det moderne mennesket bygger plantasjer og tar fra dem jorden. Stammens medlemmer jobber tolv timer hver dag på jordeierens plantasjer for 80 indiske rupiees om dagen (ca 8 kroner). Jorden de en gang dyrket selv, er nå blitt tatt over og de ser seg nødt til å kjøpe den maten de trenger for å overleve.

– Vi har tilhøret denne jorden siden tidenes morgen. Jorden inneholder vårt blod. Vi lever og dyrker naturen og tok kun det vi trengte, men nå er vi nødt til å jobbe og tjene penger til mat. Vi er plantasjearbeidere på frastjålet land, sier høvdingen.

Paliyarstammen er på leting etter deres tapte identitet, levebrød, tradisjonelle arv og tilgang til urter som de bruker til medisiner. Deres skjebne er å lære hvordan de kan dyrke jorden slik det har vært i flere hundre år.

HUS: Her bor den lille jenta helt alene. Landsbybeboerne tok vare på henne da hennes foreldre døde. Fattigdom preger stammene i India, som lever nederst på rangstigen i verdens største demokrati.

Frykter nærkontakt
Tåken har lagt seg og i skumringen av landsbyen er det helt stille. Paliyarstammen har sett og hørt oss flere hundre meter unna og gjemmer seg på toppen av fjellet der landsbyen ligger midt inne i jungelen ved Kodaikanal Hills i Dindigul, sør i Tamil Nadu, India.

– Vanligvis rømmer alle i landsbyen når ukjente ankommer. De er sjenerte og vil ikke være i kontakt med andre mennesker. Dette har med at de har blitt utnyttet og plyndret i flere hundre år av det moderne menneske, sier Michael Arumugam fra hjelpeorganisasjonen Living Aid.

På toppen av åsen ser vi trehytter med tak flettet sammen av blader fra kokosnøttpalmer. Tre nysgjerrige barn titter frem bak deres provisoriske toalettet med hull i bakken. Landsbyhøvdingen kommer gående mot oss. Andre studerer oss fra avstand. Vår lokalkjente er grunnen til vennligheten vi møter og ikke en tom landsby.

– Han er den første hvite mann i vår landsby, sier høvdingen på tamilsk til min guide og ser rart på meg.

Indias urbefolkninger lever nederst på rangstien og har siden britenes kolonitid måtte flytte lenger og lenger inn i jungelen for å leve i fred med naturen.

OPPTELLING: Her skriver Michael fra hjelpeorganisasjonen Living Aid ned navnene, aldrene og kjønn på beboerne i landsbyen.

Et liv i naturen
Jeg tar meg en spasertur igjennom landsbyen. Utsikten er fantastisk. En geit tripper etter meg, kvinnene gjemmer seg i hyttene, mens barna poserer velvillig til kameraet, for å se seg selv på bildene.

Klær ligger slengt overalt fordi de ikke vet hvordan de skal vaske tøyet, forklarer Michael, og legger til at de vanligvis ikke bruker klær, men etter at de begynte å jobbe på plantasjene var de nødt.

– De vil ikke ha noe med andre sivilisasjoner å gjøre. De vil leve slik de alltid har levd, i naturen, sier Michael.

Høvdingen har ti barn, men med forskjellige koner. Han bor sammen med tre barn og en kone i en liten hytte fylt med metallpotter og talerkener. Inne i hytten undrer jeg over hvordan de fem kan sove på bakken her i støvet fra sanden. Innsekter krabber overalt og det er nærmere 43 grader i den stekende solen. Det finnes ingen elektrisitet eller ordentlige toaletter, men de har heldigvis tilgang på vann i fra en brønn som er bygget av myndighetene.

FATTIGDOM: En ung gutt spaserer gjennom landsbyen og som er lagd av trær og kokosnøttpalmer.

En drøm
Jeg spør høvdingen om han noen gang kommer til å forlate jungelen og reise inn til en av storbyene, slik så mange urbefolkninger verden over har gjort før han.

– Jeg er født i jungelen og mine foreldre og besteforeldre levde av naturen før meg. Livet her er hardt, men jeg tilhører naturen og lever av jorden, slik vi alltid har gjort, sier høvdingen.

Han vet også at det ikke finnes noen fremtid her og han frykter for sine barn. Stadig større områder rundt landsbyen blir gjerdet inn og nye plantasjer blir etablert. De vet at de snart må flykte lenger inn i jungelen, akkurat slik som elefantene som levde her før dem, var nødt til å gjøre.

SKYGGE: En liten baby henger i et pledd i skyggen for å unngå den drepende varmen.

FLETTER: Her fletter kvinnene nye tak ut av bladene til kokusnøttpalmer.

FAKTABOKS:

Landet og skogen blir tilbedt med ærefrykt av Paliyarsstammen. Deres naturlig habitat, levebrød og ressurser kommer fra deres berikende kultur med samsvar med naturen. Røtter, honning, grønnsaker, frukt og bær er deres viktigste matkilde.

FAKTABOKS:

På slutten av 1700-tallet hadde urbefolkninger i India en vanskelig tid. Britene innførte «India Forest Policy», som innebærte at all skog og land skulle gå inn  under statlig kontroll og lovverket «British Forest Act». Skogs- og landområder ble plyndret og okkupert. Paliyarstammen mistet sine tradisjonelle og sedvanlige rettigheter over skogsressurser, og måtte flytte stadig lenger inn i jungelen.

Britene begynte å dyrke kaffe, plommer, ananas og bananer i Kodaikanal Hills og det var behov for billig arbeidskraft. Paliyarstammen er blitt nødt til å arbeide fordi de blir straffet for å dyrke mat eller å jakte i skogen som nå er eid av private indiske plantasjeeiere. Indias Forest Department tvinger Paliyarstammer i Tamil Nadu til å flytte stadig lenger unna den fruktbare jungelen og bygger stadig flere plantasjer. Januar 2012 samlet 28 Paliyarstammer seg for å demonstrere og sloss om rettighetene til sitt land.

Bønder i Indonesia dyrker sjøgress

Bønder i Indonesia får småpenger av vår forfengelighet

PLANTER: En kvinne står ute med gummiringen og planter tråder av sjøgress i Indonesia.

– Dyrker forfengelighetens gress

Ekstraktet karragenan fra sjøgress brukes i produkter innen helse, kosmetikk og er utbredt i matindustrien. For å overleve dyrker fattige bønder i Indonesia sjøgress.

Av: Christian Valsvik

Det er en grytidlig morgen på Penida Islands i Indonesia. En eldre kvinne står nede i lavvannet og plukker sjøgress i stekende solskinn. Hennes mann, Jamaluddin, hamrer ned stokker i havbunnen. Etter hvert kommer det flere til med gummiringer og små sekker hengende over skulderen. De vasser ut i det varme og næringsrike vannet, bøyer seg krokrygget ned og bruker resten av dagen på å plukke små remser av sjøgress.

BYGGER: Jamaluddin hamrer stokker ned i sanden. Han skal bygge ut sjøgressåkrene for å øke salget av sjøgress og tjene mer penger.

Lokalbefolkningen i Indonesia har lenge levd av å fiske, men i de siste tiårene har fangsten gått jevnt nedover – fiskeindustrien ødelegget fiskeressursene.

–  Fangsten av fisk gikk betydelig ned og jeg klarte ikke lenger å forsørge familien. Nå dyrker vi forfengelighetens gress, men det er et hardt og tidskrevende arbeid, sier Jamaluddin, som er en lokal sjøgressdyrker.

Sjøgressplanten har blitt brukt i tusenvis av år, men tok av på 1960-tallet, da store matselskaper begynte å bruke ekstraktet karragenan fra det rødfargede sjøgresset. Karragenan blir brukt som fortykningsmiddel til å holde bearbeidet kjøtt sammen og for å opprettholde fuktigheten i kjøttet.

– Jeg dyrker grønt, brunt og rødt sjøgress, forklarer Jamaluddin.

PLANTASJER: På mange av øyene i Indonesia er vannkanten ved nydelige strender okkupert av småbønder og deres sjøgressplantasjer.

Stor etterspørsel

Innen 1970-tallet vokste etterspørselen raskere enn tilbudet da sjøgresset kunne bli brukt i ost, tannkrem, sminke og farmasøytiske produkter. Sjøgresset ga småbønder i Indonesia et nytt håp og en vei ut av fattigdommen, men det varte ikke lenge før  industrien presset prisene ytterligere ned og igjen satt lokalbefolkningen og mottok småpenger for sitt tidskrevende arbeid.

– Det var bedre før. Da tjente vi godt og kunne gjerne kjøpe oss byggematerialer eller kjøkkenutstyr, men nå går handelen igjennom samlere, handelsmenn, eksportører og produsenter. De presser prisene ned og nå tjener vi ikke nok til å forsørge familien, sier Jamaluddin.

LANG DAG: Hun jobber lange dager, men får lite fortjeneste for sitt tunge arbeid.

Enkle redskaper

Sjøgressavlingene kommer til syne fra stranden. De ligger tett i tett langs land og består egentlig bare av stokker satt ned i havbunnen med tråder i mellom som sjøgresset er festet til. To månender senere kan de høste og plante på nytt, men før det kan selges må det plukkes flere hundre kilo, deretter sorteres etter farge, renses og tørkes. Det er store sjøgresskolonier i rødt, brunt og grønt.

Jamaluddin viser meg to forskjellige bunter med sjøgress. Det ser nok så likt ut, men han forteller meg at rundt 80 prosent av sjøgresset ikke kan brukes. Noe som gjør jobben hans enda mer uberegnelig. Han rister fortvilet på hodet.

– Før var det som gull og jeg kunne få rundt 15000 indonesiske rupiah for kiloen
(9 kroner), men nå er prisen nede på 5000 rupiah (3 kroner) per tørket kilo sjøgress, avslutter Jamaluddin.

TØRKES: Sjøgressen inspiseres og tørkes før den skal selges videre.

Ute av kontroll

Som olje og andre råvarer svinger prisene på markedet. Sjøgressdyrkerne i Indonesia etterlyser mer statlig engasjement og innsats for å gjenopprette tilliten til markedet. Indonesias Seaweed Association ber bøndene holde seg rolig, mens politikerne diskuterer nye industrireformer og reguleringer.

En rapport fra United Nations Environment Programme i 2009 understreker viktigheten av å opprettholde og gjenopprette marine økosystemener fra bl.a sjøgress, som nøkkelen til å bekjempe klimaendringer. I disse økonomiske tider har vi muligheten til å gi millioner av fattige langs kyststrøk verdenover en langsiktig og bærekraftig karriere, samt å sikre økosystemet og miljøet langs kysten.

KRABBEFANGST: Mellom hardt arbeid sjekkes innhengningene i ny og ne etter deilig og ferske krabber.

Faktaboks:

Indonesia har verdens nest lengste kystlinje og har et stort potensial i produksjon av tang og sjøgress. Det er høy etterspørsel i markedene, spesielt som råstoff i produskjon av næringsmidler, legemidler og til kosmetikk. Indonesia økte eksport av sjøgress i 2009 med fem prosent og den totale eksportverdien utgjorde 17.6 millioner dollar.

Faktaboks:

Karragenan er et naturlig ekstrakt fra det rødfargede sjøgresset. Etterspørselen blir drevet av forbrukernes behov for bekvemelighet i mat. Det brukes over hele verden til å forbedre iskrem, sjokolademelk, sauser, ost, dyrefôr, kjøtt, gele og proteindrinker. Karragenan er et godkjent tilsetningsstoff i Norge.

Prostitusjon i Vietnam

Sexkjøp av unge kvinner i Vietnam

FARVEL: Her spiser Hank og Linh sitt siste måltid før Hank igjen returnerer til USA.

–       Jeg redder livene deres

Vestlige menn mener at de redder kvinner ut av fattigdom ved å kjøpe sex av unge jenter i Vietnam. Slik forklarer de hvorfor de kjøper seksuelle tjenester.

Tekst og foto: Christian Valsvik og Caroline Bjørkmo

(Ho Chi Minh City): Sexturisme er nå blitt så vanlig at du garantert kjenner en som har betalt for seksuelle tjenester. Det kan være din sønn, bror, far eller bestevenn. Naiviteten blant vestlige turister i Vietnam er stor.

– Jeg redder livene deres ved å kjøpe sex. Det er helt normalt her nede og kvinnene liker det, sier Hank (59) fra South Carolina i USA

Jeg møter Hank på New Pearl, en kaffebar i backpackergaten i Ho Chi Minh City. Han har vært i Vietnam i syv måneder og er ingen nybegynner i sexkjøp av unge jenter. Ved hans side sitter 22 år gamle Linh. Hun er hans nyinnkjøpte «kjæreste» fra Mekong Delta området. Det er ofte de fattigste kvinnene i Mekong Delta området som reiser inn til storbyene for å selge sin egen kropp til turister for en neve dollar.

– Kvinner her nede må gjøre hva enn de kan for å tjene penger til livets opphold. Det å selge sin egen kropp til turister, er deres eneste utvei.I Vietnam tjener de nesten ingenting som butikkselger, sekretær eller lærer, sier Hank.

GOGO-BAR: Midt i turistgaten i Ho Chi Minh City ligger en gogo-bar med unge jenter som venter på kunder.

Frykter konsekvenser

Hank snur seg til sitt selskap. Linh har nemlig med seg en eldre venninne som kan engelsk. Det er Hank sin siste dag i Vietnam og Linh vil gjerne være med til USA. Hank frykter konsekvenser fra familie og sier at det ville vært umulig. Linh ser fortvilet og trist over på Hank, mens hun sier at hun vil gjøre hva som helst for han. Hank ler og snur seg tilbake til meg.

–  Å selge seg selv her nede er den eneste løsningen for dem.

Hank mener at han hjelper de ut av fattigdom og at kvinnene søker til han for sikkerhet.

– Hva innebærer sikkerhet for disse kvinnene?

At de må tjene penger til livets opphold og at jeg kan gi dem det. De sender som regel halvparten av pengene hjem til sine foreldre og så sparer de for å ta seg en utdannelse senere. De forteller sine foreldre at de jobber innen andre bransjer, mens de som regel sitter på GoGo-barer, strippeklubber eller vandrer langs gatene om natten.

VESTLIGE: Sex-turisme er vanlig i Vietnam og det er ikke et sjeldent syn å se en vestlig turist med en ung og vakker vitnamesisk jente.

Et stort marked

Menneskehandel er i stor grad et globalt problem. Der det finnes et marked, finnes det prostitusjon. I Vietnam blir kvinner og barn utnyttet og trafikkert for kommersiell seksuell utnyttelse. Vietnam er i ferd med å bli et transittland i regionen, der kvinner og barn kan bli sendt til land som Malaysia, Singapore, Sør-Korea, Hong Kong og Taiwan i store containerskip. Fattigdom er den grunnleggende årsaken til menneskehandel og unge kvinner migrer fra landsbyer med et ønske om et bedre liv og økonomisk forbedring. Desverre ender de fleste i tunge kriminelle miljøer der prostitusjon og narkotika er en normal hverdag.

Hank sier han har sett det meste av denne kalde og kyniske bransjen.

– Staten og politikerne i Vietnam gjør ingenting for å hjelpe kvinner ut av prostitusjon. Slik jeg ser det er de et ledd som tjener penger på prostitusjon og menneskehandel. Til og med politiet tar imot bestikkelser fra bakmenn, sier Hank.

Internasjonale avtaler

Vietnam gjør fremskritt i arbeidet mot menneskehandel og for å overholde internasjonale avtaler. Vietnam har inngått en rekke FN-konvensjoner og protokoller for å gjennomføre kampen mot menneskehandel. Kampen mot de organiserte kriminelle er en tøff og vanskelig jobb. Politikere og tjenestemenn som går hardt ut imot prostitusjon, går en komplisert og farlig vei i møte.

Hank forteller om et av horehusene han ofte drar innom. Der han blant annet flere ganger har vært i godt selskap av skandinaviere.

– Jeg møter både nordmenn, dansker og svensker hver gang jeg er drar på bordeller som Catwalk, Dream eller Crazy Girl Bar i Ho Chi Minh City. Dere har mye penger og liker å vise det, sier Hank.

Hank gestikkulerer og forklarer at disse luksusbordellene stiller opp jentene på en scene, gjerne da i hot pants, bikinier eller korte miniskjørt med hvert sitt nummer på brystet. For drøye 20 dollar kan du møte en ung vakker jente på rundt 18 til 25 år.

– Da er det bare å velge og vrake. Selv liker jeg nummer 66 og 97, hvis du er interessert, avslutter Hank.