Cave tubing

Woop, Woop!

Cave tubing

I pløsete gummiringer vagglet vi oss mot huleåpningen og elven som skulle føre oss flere hundre meter inn under fjellet. En vanntett hodelykt ledet oss inn i mørket.

Cave tubing er ikke så farlig som det høres ut som, men nervøsiteten var til å kjenne på. Her i Vang Vien, Laos, føler man at sikkerheten kommer i annen rekke, og stømmen av cash og turisters mulighet til å kjenne adrenalinet flyte i blodet, kommer i første rekke.

– Ikke bekymre deg, sier jeg, muntert til en av mine medreisende.

Jeg ignorerer det faktum at det er sterk strøm og en labyrint av kanaler. Mister jeg tauet som vi skal fire oss frem med, så vet jeg ikke hvor i «hælvete» jeg havner. Jeg fortrenger tanken ved at jeg ikke bare befinner meg i Sørøst-Asia, men i selveste Laos, der det er jungelens lover.

– Dette er en god ide og blir sikkert kjempegøy, stammer jeg samtidig som jeg prøver å stoppe hakkingen av tenner. Elvevann er iskaldt!

En ting jeg må innrømme at jeg beundrer her i Laos, er deres oppfinnsomhet til å lage noe av alt de finner. Rester fra Vietnamkrigen, som for eksempel topplokket til bomber, blir brukt til bjeller utenfor templer. Annet krigsutstyr blir båter, kokeutstyr og boliger.

Jeg får utdelt en liten vanntett «Dagh light» (fake mag light) til å feste den i en stropp rundt hodet.  Jeg prøver å få rumpa i gummiringen, men må ristet fortvilet på hode over størrelsen til asiatere.

Schuup Schuup!

Gummitog

Med både briter, svensker, isralitter og nordmenn danner vi et tog på 15 personer. Jeg blir sjokkert over det lille gapet som er vår vei inn i fjellet. Dette er kanskje ikke min beste ide, men jeg kan ikke trekke meg nå.

– Inngangen til hulen er så skremmende liten at jeg faktisk vurderer å slanke meg.

Guiden kan dårlig engelsk, men stotrer frem at vi må holde sammen og ingen må slippe taket på tauet.

– U let go, u bye, bye. Good life, no good, no more.

Taket er lavt og gangene er smale. Det første vi tenker er slanger. Her ville de nok ha trives godt, likevel ble vi bare bitt fire ganger hver. Det er ikke så galt, i forhold til hun ene som ble spist.

Jeg må ligge langt nede i ringen for å unngå å slå hull i det kloke hodet mitt.

Hvilken vei går vi? Jeg spør jenta ved siden av meg. Hun kan ikke svømme, er halv full og mangler redningsvest. Denne veien peker hun og padler med armene. Det kan det ikke være.. La oss spørre guiden, prøver jeg meg, men han er forlengst borte. Det er ingen guide. Jeg har mistet gruppen og lommelykta lyser dårlig. For å ikke nevne så er jeg sammen en kvinne som ikke kan svømme. Flott!

Guiden kommer heldigvis tilbake og henter oss. Vi drar oss videre innover en underjordisk hule med uendelig mange veier å gå. Strømmen er sterk og vil gjerne ha meg med andre veier. Jeg nekter.

Jeg haler meg videre i tauet med den svake belysningen fra lykten. Jeg banner inni meg. Ikke slukk nå, din jævel! Tankene svirrer innen klaustrofobi. Er jeg det, eller ikke?

Det er heldigvis vakkert rundt meg. Fargerike kalkformasjoner lyser opp i mørket. Det er magiskt. Turn around, skriker guiden og vi skal endelig ut igjen. Jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv.

Cave tubing i Laos – er ikke så farlig som det høres ut!

Same, same, but better!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s